Fjorden og ressursene

 

 

 

 

 

Sjarkfiske i Midnattsol
 
 
 
Foto:
Bjørn Søderholm/ Porsanger kommune

 

 

 

  

 

Årsaken til at det ble færre fiskere er i hovedsak den generelle samfunnsutviklingen med effektivisering innen primærnæringene, men også at deler av fisket i fjorden er overtatt av større båter utenfra. I tillegg har Porsangerfjorden de siste tiårene slitt med en rekke problemer. Overfiske, enorm vekst i antallet kråkeboller og selinvasjon er problemer som har avløst hverandre og gjort situasjonen stadig vanskeligere for de som lever av sjøen.

 

Forskerne er ikke sikre på hvorfor det plutselig ble så mye kråkeboller. En populær teori har vært at sel eller fiskere fanget så mye steinbit at kråkebollene fikk anledning til uhemmet vekst. Det pekes ofte på selinvasjonen på 1980-tallet i denne sammenhengen.

 

Denne teorien står imidlertid svakere i dag. Den generelle tilstanden i hele økosystemet, og hvor mange kråkeboller som blir spist i løpet av egg– og larvestadiet har antagelig mer å si enn antallet voksne individer som spises. I tillegg er livsbetingelsene når kråkebollene går over fra larvestadiet til å slå seg ned på bunnen viktig.

 

Arter som spiser kråkeboller - predatorer - er en rekke fiskearter, sjøfuglarter og virvelløse dyr som krabber. Forskjellige arter spiser kråkeboller på forskjellige stadier i kråkebollenes utvikling. På egg og larvestadiet er kråkebollene viktig mat for fiskeyngel og dyreplankton. Små kråkeboller spises av for eksempel bunnfisk, ærfugl og taskekrabber. Og voksne individer er blant annet mat for steinbit, kongekrabbe, kveite og stortorsk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

    

 

 

(Klikk for stor versjon)

 

Det er fremsatt en rekke teorier om årsak – virkning mellom predatorer, kråkeboller og tareskog. Problemet er at teoriene mangler dokumentasjon, og at det er for sent å forske på årsakssammenhenger som nå ligger 30-40 år tilbake i tid. Det som er klart, er at det ble dokumentert en nedgang i flere av predatorartene på kråkeboller i den perioden bestanden vokste. Samtidig var slutten av 1960-tallet en kald periode, noe som er gunstig for kråkeboller. Sammen med det vedvarende overfisket på flere fiskeslag fra 1960-tallet og utover på 1970- og 80-tallet, kan dette ha gitt kråkeboller gode livsvilkår.

 

Selv om færre kråkebollespisere i første omgang ikke skulle gi et økt antall kråkebollelarver, kan dette ha ført til at naturlig forekommende store årsklasser har fått gode livsvilkår. Dette har så gitt en massiv etablering av kråkeboller som på kort tid spiste opp tareskogen. Klimaendringer kan også ha spilt en rolle.

 

Når kråkebollene først har spist opp tareskogen, blir det vanskelig for småfisken å overleve. Den trenger tareskogen både som jaktområde, og for å gjemme seg for større fisk. Dermed vokser det heller ikke opp større mengder fisk som spiser egg- eller kråkebolle-larver. I tillegg er det vist at kråkeboller overlever lenge i områder med tett bestand og nedbeitet tareskog. På denne måten vedvarer problemet.

 

Det er sannsynlig at det er det samlede presset på bestanden i alle faser av kråkebollenes liv som bestemmer tilveksten. Selv om det er mange arter som spiser kråkeboller, er det ikke sannsynlig at noen av dem i dag vil være i stand til å redusere bestanden av voksne kråkeboller i overbefolkede områder. Forskning viser at det er høyere dødelighet av kråkeboller inne i urørt tareskog enn der den er nedbeitet. Dette betyr sannsynligvis at det er større predatorpress i tareskog. Det er derfor mulig at en mindre og «normal» kråkebollebestand kan holdes nede når kystens økosystemer ellers er i balanse.

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

Når det gjelder selinvasjonen på 1980-tallet kan kollapsen i loddebestanden i 1984-86 ha vært en medvirkende årsak. Loddebestanden varierer kraftig først og fremst ut fra naturgitte årsaker. Samtidig ble fiske etter lodde stadig viktigere utover 1970-tallet etter at silda forsvant. I hvilken grad loddefisket var medvirkende er usikkert, men dagens overvåkings- og kvote-regime er strengere og mer «føre var» enn det var på 1980-tallet.

 

I tillegg til kollapsen i 1984-86, kollapset loddebestanden også i 1992-94 og 2003-05. Imidlertid førte ikke de to siste kollapsene til selinvasjoner i samme grad. Ny kunnskap viser at forskjellen var at ved kollapsen i 1984-86 var også silda borte. Under de senere kollapsene har torsk og grønlandssel derfor hatt mulighet til å spise sild istedenfor lodde, en mulighet de ikke hadde i 1984-86. Dette kan være en av årsakene til at grønlandsselen ved de senere loddekollapsene ikke la ut på næringsvandring i stor skala.

 

Forskerne mener i dag at hverken selinvasjonen på 1980-tallet eller dagens selbestand er årsaken til problemene i Porsangerfjorden. Nedgangen i fisket, og økningen av antallet kråkeboller startet før selinvasjonen. I tillegg var selbestandene på et minimum på 1970-tallet, da nedbeitingen av tareskogen skjøt fart. Kanskje bidrar selen til at problemet vedvarer, men det er forskjeller mellom de to faste selartene i Porsangerfjorden.

 

Haverten lever ytterst i fjorden. Den spiser steinbit, men først og fremst torskefisk. I forhold til bestandspåvirkning kan den påvirke bestanden av kysttorsk og steinbit når bestandene er lave, men påvirkningen er lav i forhold til det som fiskes av kysttorsk. Når det gjelder steinbit er gråsteinbit vanligst i Porsangerfjorden, og bestanden er økende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Steinkobben lever i indre del av fjorden. Den er mer altetende og spiser ikke så stor fisk som haverten. Typisk føde er sei, sild, blekksprut og laks. Steinkobben er en typisk opportunist, og beskatter de artene det forekommer mest av. Den kan gå opp i lakseelvene, men det er ikke kjent i hvilken grad den påvirker laksebestandene i fjorden.

 

Begge arter er vert for parasitten torskekveis, med haverten som mest sentral. De kan også spesialisere seg på å ta fisk i oppdrettsanlegg. Nedskyting av selstammene vil i seg selv ikke medføre at antallet voksne kråkeboller reduseres nevneverdig. Det samlede antall predatorer på kråkeboller kan sannsynligvis holde en «normalt» lavere bestand i sjakk, men det er tvilsomt om disse vil ha samme virkning i dagens situasjon. Imidlertid kan bestandsbegrensning av havert ha en effekt på utbredelsen av kveis.

 

Porsanger kommune har som mål å tilbakeføre fjorden til sin opprinnelige tilstand, og har deltatt i flere forskings- og utviklingsprosjekter med dette som mål. Det har vært viktig å skaffe mer kunnskap, slik at en forstår hva som skjer og hvilke mekanismer som påvirker hverandre. På grunnlag av dette kan en foreslå prosjekter som kan bedre situasjonen, og forstå hva slags ny virksomhet det er mulig å starte opp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det tidligere Holmfjordbruket på østsiden av fjorden har vært sentralt i dette arbeidet, og de viktigste prosjektene var «Porsangerfjorden tilbake til livet», og «Porsangerfjorden som nasjonalt laboratorium for fjordøkologi». Dette arbeidet videreføres i dag av Havforskningsinstituttet gjennom EPIGRAPH-prosjektet.

 

Holmfjordbruket er nå overtatt av Havforskningsinstituttet og blitt en av deres feltstasjoner. Stasjonen har to fast ansatte og er i helårlig drift, med størst aktivitet vår og sommer. Da jobber forskere fra Havforskningsinstituttet og andre institusjoner med utgangspunkt i stasjonen. En av stasjonens løpende oppgaver er prøvetaking langs kysten.

 

Et av de mest interessante prosjektene de siste årene har vært forsøkene med brent kalk. Ved å spre brent kalk på prøvefelter har en effektivt fjernet kråkeboller, og fått tareskog og fiskeyngel tilbake.

 

Forsker ved NIVA, Hartvig Christie, forteller på Havforskningsinstituttet sine nettsider at «På de stasjonene som var behandlet med kalk ble det observert stor dødelighet av kråkeboller, tett gjenvekst av til sammen fem ulike arter tare, vekst av andre bunnalger, en begynnende etablering av snegl og krepsdyr, samt små stimer med yngel av torskefisk». Hartvig Christie er ansvarlig for den biologiske oppfølgingen av EPIGRAPH-prosjektet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  Og endringene skjer raskt: «Dersom det kalkes mot kråkeboller om høsten, kan ny tare vokse opp i løpet av vinteren og våren, og alt den første sommeren vil tilhørende dyreliv begynne å komme tilbake», forteller Hans Kristian Strand ved Havforskningsinstituttets feltstasjon i Holmfjord.

 

Havforskningsinstituttet hadde sommeren 2012 planer om å utvide prosjektet til et storskala forsøk der 200 tonn kalk skulle spres på større prøvefelt. Dette ble imidlertid stanset av Miljøverndepartementet og Klima- og forurensningsdirektoratet (KLIF). De mente at ulempene ved å bruke brent kalk var større enn fordelene, og at metodene må forbedres før de gir tillatelse til å slippe ut brent kalk i fjorden. KLIF skriver også i sitt avslag at kalken er sterkt etsende og tar livet av andre arter.

 

Forsker Hans Kristian Strand påpeker imidlertid at overlevelsen hos arter som ikke er mål for kalkingen er på 98 prosent, og at kalking over større områder er nødvendig for at det naturlige dyrelivet og kråkebollespisere skal kunne etablere seg. Havforskningsinstituttet er i ny dialog med myndighetene med tanke på å få på plass nødvendige tillatelser. Om dette går i orden kan det bli kalking på sensommeren 2013.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Foto:

 

 

   

 

(Klikk for stor versjon og flere bilder)

 

Det er ikke bare i Porsangerfjorden at tareskogen har blitt borte. Det samme har skjedd langs store deler av norskekysten og mange steder i verden. De siste årene har det imidlertid kommet oppløftende meldinger fra kysten av Sør-Norge og deler av Nordland om at noe av tareskogen har kommet tilbake. En kan derfor håpe på at denne utviklingen over tid også brer seg nordover, og at økosystemene i Porsangerfjorden igjen kommer i balanse.

 

Imidlertid er det uklart om årsaken til at tareskogen ble borte er den samme i nord og sør, og om årsaken er naturlige svingninger eller menneskelig påvirkning. Er årsaken naturlige svingninger kan kanskje naturen selv ordne opp, selv om det tar lang tid. Er årsakene menneskeskapte er det ikke sikkert at den samme utviklingen vil skje i nord uten at en setter i verk tiltak. Derfor er det viktig at det hele tiden hentes inn ny kunnskap og forskes på Porsangerfjorden.

 

Dersom Porsangerfjorden igjen kommer i økologisk balanse, hva kan en forvente? På 1970-tallet, før den store nedgangen i fiskebestanden, ble det fanget omkring 1500 tonn fisk pr år i fjorden. En kan derfor tenke seg lignende fangsttall i fremtiden. Det planlagte forbudet mot fiske innenfor fjordlinjene for fartøy over 15 meter, vil også være med på å sikre fiskebestandene i fjorden mot overfiske.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Antall fiskere i fjorden har de siste årene økt. Særlig kongekrabben har vært viktig for den positive utviklingen. I tillegg til at kommunens eneste fiskebruk ligger i Smørfjord, kom det nylig også molo i bygda. Dette bedrer vilkårene for lokale fiskere. For å beholde fiskere i kommunen er det viktig at bruket fortsetter driften, og det er også positivt at bruket har åpnet for å ta i mot alle typer fangst.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rapporten «Porsangerfjorden tilbake til livet» redegjør for en rekke mulige tiltak for å øke sysselsetting og aktivitet i fjorden. Selv om det ikke er tillatt med lakseoppdrett i fjorden, er mange av de andre tiltakene som ble nevnt i rapporten fortsatt aktuelle. Det er for eksempel andre fiskeslag en kan drive oppdrett av, torsk og steinbit blir ofte nevnt.

 

Dyrking av tare, blåskjell eller haneskjell er en mulighet. Oppforing av kråkeboller eller villfanget fisk en annen. Å gjøre selen om fra problem til ressurs kan også skape ny virksomhet, samtidig som en reduserer problemet med kveis. Det finnes muligheter knyttet til utnyttelse av skinn, kjøtt og selolje eller kapsler fra selspekk. I tilknytning til ny virksomhet er det viktig å etablere anlegg for mottak og videreforedling, slik at kommunen kan nyte godt av ringvirkninger fra ny virksomhet.

 

 

 

 

 

 

 

 

  

Fordelen med å drive oppdrett av eksklusiv sjømat i Porsangerfjorden er nærheten til Banak flyplass. Tidsfaktoren er viktig for fersk sjømat, og Banak er den eneste flyplassen i Finnmark som kan brukes til interkontinentale flyvninger. Herfra kan en sende fersk sjømat direkte til markeder for eksempel i Asia. Forutsetningen er at en utvikler stabil leveranse av varer, og gründere som er villig til å sette i gang.

 

Mulighetene innen fisketurisme er også store. Noen aktører er allerede i gang, og det finnes utviklingsmuligheter. Andre steder har en med hell startet foring av vill torsk. Dette gir store muligheter innen fisketurisme, da villfisken raskt flokker seg i store mengder til faste tider. Dette betyr en regularitet som sikrer at turister får gode opplevelser. Hvis dette kombineres med andre aktiviteter og tilbys som pakker tilpasset sesong, kan turistnæringen i Porsanger få ben å stå på både sommer og vinter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

Behandling kan hjelpe tareskogen  (Sámigiella - Samisk versjon )