Først og fremst vil jeg si gratulerer med vel gjennomført Midnattsrock til festivalsjef Jon Arne Pettersen og hans gode hjelpere. Det er enormt med dugnadstimer som legges ned både før, under og etter et arrangement som dette. Jeg merket meg kritikken av bookinger av band i vinter, men må si jeg er strålende fornøyd med de perlene jeg har hørt gjennom tre dager med en strålende festival. The Boomtown Rats, Di derre og Violet Road var nok de beste etter min smak, men Alphaville, Opus, Terje Tysland, Madcon, mfl sørget for mange høydepunkter. Jeg må bare igjen si at jeg er #fornøydordfører og #porsangerleverer. Jeg gleder meg allerede til neste år, selv om det er godt det er over for denne gang.
Dugnadsånden er nok det viktigste, og med 500 frivillige i arbeid sier det litt om størrelsen på arrangementet. Det skapes en stolthet og et engasjement i Porsanger og Finnmark som det står stor respekt av. Jeg har fulgt med bak kulissene og ser en profesjonalitet og gjennomføringsevne det står respekt av. Tre dager til ende, der mange velger å komme onsdag og reise søndag. I fjor skal tallet på festivaldeltakere ha vært rundt 15000. Det stiller krav til de som står bak. Jeg meldte meg frivillig til å rigge bar sammen med Anna Fenger Lynge i går, og er imponert over engasjementet og profesjonaliteten til de som jobber bak kulissene.
Midnattsrocken har blitt en festival som trekker folk fra fjern og nær, og det unike er at alder på ingen måte er et hinder. Det er en god flyt av mennesker i alle aldre og med forskjellige interesser som møtes denne helga i juli. Det har også blitt en sikker arena for utflytta Porsangerværinger å vende nesa hjemover, da det nærmest er en garanti for at du treffer veldig mange venner og bekjente på festival denne helga. Og stadig flere voksne kommer, med campingvogner og bobiler for å være en del av dette fantastiske Finnmarksarrangementet
Mange snakker om været, og det ble våtere enn vi hadde ønsket oss, men vi har da vært ute ei vinternatt før. Det ser ikke ut til å ha lagt en demper på stemninga at skylaget valgte å sperre sola ute og regn og skodde senket seg over området slik at det ble noenlunde vindstille. Det er mye godt engasjement å varme seg på, og det er jo folkene og musikken som er festivalen. Det er selvsagt mer spektakulært og optimalt når midnattssola står inn fjorden og temperaturen nærmer seg 20 grader, men det har vi aldri noen garanti for. Vi vet hvor vi bor, og for min del er det ikke på grunn av været, men folkan, jeg trekkes tilbake år etter år.
Det snakkes også om Midnattsrocken som arena for en stor fyllefest. Jeg liker dårlig dette imaget, men ser at at det er endring på gang. Ja, jeg kaller en spade for en spade, og vi vet at mange befinner seg mer på festivalcampen enn inne på konsert. For mange er dette en anledning til å ta en timeout sammen med venner, og jeg kan forstå at det blir slik, men skulle ønsket meg det annerledes. Dessverre kan uheldige ting oppstå der så mange mennesker møtes og alkohol inntas. Samtidig virker det som om ting er litt i endring. Flere og flere voksne kommer til, og jeg tror nettopp mangfoldet av aldre kan virke preventivt. Jeg leser også at politiet melder om en forholdsvis rolig festivalhelg, noe som er bra. Det forteller meg at de tiltakene som er iverksatt ser ut til å virke.
Jeg registrerer at festivalledelsen har fokus og at vaktholdet har blitt ivaretatt på en ypperlig måte av Lakselv FK/Billefjord IL. Politiet er sterkt og synlig til stede, også med narkohund. Porsanger kommune har i tillegg bemannet opp et eget helsetelt med lege og sykepleiere, i tillegg til at det er satt inn forsterkninger på ambulanse. Også brannfolkene våre er i litt ekstra beredskap. Så sikkerheten er godt ivaretatt. Men ting kan likevel skje, og det er viktig at alle er litt ekstra oppmerksom og tar vare på hverandre.
Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i Midnattsrocken. Jeg var på Brennelvneset første gang i 1986, og har vært på de aller fleste. I år har jeg vært så heldig å få møte en av min ungdoms store helter, Sir Bob Geldof, sammen med Mari Boine, som også stod på scenen den gangen. Det Bob Geldof skapte midt på 80-tallet, med band Aid og Live Aid, har vært til stor inspirasjon for meg. Når jeg tenker tilbake på det i dag, er det egentlig ganske imponerende at de klarte å mobilisere en hel verden på den måten de gjorde - uten Internett, mobiltelefoner og Facebook.
Det Øyvind Finne og hans gode hjelpere skapte i 1984, står det også stor respekt av, det var også unikt for sin tid. Selv om det har vært år uten Midnattsrock, har konseptet vist seg å være liv laga. Midnattsrocken trakk 6000 mennesker i 1986 til en festival som da gikk over en kveld. Mari har fortalt meg om publikum som kasta sand og jord da ho stod på scenen. I dag er Mari en av våre store som har reist ut og erobret verden. Hun har vært banebrytende og bidratt til å skape synlighet og stolthet over samisk kultur. Vi har utrolig mye å være stolte av.
Det er forunderlig hvor liten verden har blitt, og hvor mye som har endret seg siden da. Jeg var 16 år og kom fra ei bittelita øy uti havgapet. Hvem kunne trodd at dette skulle skje 30 år frem i tid? Jeg er iallefall glad for den fremgang verden har hatt på mange områder, og er takknemlig for den erfaring tiden har bragt med seg og alle de flotte menneskene jeg har fått lov til å bli kjent med. Gjennom dette har jeg også fått min bekreftelse på at alle kan gjøre en forskjell - gjennom å være seg sjøl og gjøre det de tror på.
Sjekk ut Midnattsrockens historie her.
Jeg har lagt ut bilder på min ordfører-side på Facebook, sjekk dem gjerne ut der.
Neste uke
Nå tar jeg ferie og pause fra ordfører-blogging de neste ukene. Jeg er dessverre bortreist når det er Kippari Festival i Børselv. Det er ett annet høydepunkt i sommer som trekker et litt annet publikum, og jeg er sikker på at det blir ei fantastisk helg i Børselv når kvenfolket møtes. Lykke til med arrangementet!
