Porsangerfjorden som nasjonalt laboratorium for fjordøkologi (PNL) samler en rekke dyktige forskere fra flere ulike institusjoner, og sammen med lokalt initiativ og drivkraft tar prosjektet mål av set til å reetablere fiskebestandene i fjorden, samt å utvikle en innovativ havbruksnæring basert på fjordens ressurser. Et vellykket prosjekt vil kunne ha stor betydning for også andre fjordsystemer. Vi tror at historien om Porsangerfjorden kan bli et eventyr med en lykkelig slutt. Begynnelsen på eventyret kjenner vi imidlertid allerede i dag, og den er slik:
Det var en gang en Porsangerfjord som var svært rik på fiske. Inntil midten av 80- tallet var det rike fiskerier i fjorden, der både lokale fjordfiskere og større havgående fartøy fra kysten deltok. Selv om det oppleves korte perioder med innsig av fisk i de ytre deler av fjorden, framstår fjorden i dag totalt sett som mer enn halvdød, og de indre delene av Porsangerfjorden som et økologisk katastrofeområde.
1. Bakgrunn
Det som særpreger Porsangerfjorden er store grunne områder der taren kan vokse. Tareskog anses å være blant verdens mest produktive biologiske systemer. Kombinasjonen av mat og skjulested gjør slike habitater velegnet som oppvekstområde for fiskeyngel og som jaktområde for større fisk i de mest produktive deler av året. Porsangerfjorden var blant annet tidligere kjent for et meget godt sommerfiske etter sei langt inne i fjorden. Også dette fisket har opphørt, selv om seien som sådan på ingen måte kan sies å være utrydningstruet. Reproduksjonssyklusen til sei er slik at den gyter på bankene, og at yngelen deretter driver inn i fjordene. I tett assosiasjon med tareskog finner man en rekke steder store mengder seiyngel. Vi tror at fraværet av tareskog medfører at seiyngelen ikke stopper opp, men fortsetter å drive gjennom fjorden, og lengre ut på kysten der tareskogen i langt mindre grad er ødelagt. Vi tror også at mangelen på en kontaktperiode mellom seiyngel og tareskog hindrer yngelen i å etablere et ”mor-barn-forhold” til tareskogen i et gitt fjordsystem. Det medfører igjen at yngelen ikke kommer tilbake for å beite når den blir større. Slik opphører seifisket inne i fjordene, selv om det er mye sei lengre ute på kysten, og selv om det tidvis om sommeren er betydelige mengder småsild å beite på inne i fjorden. Vi tror altså at de samme ynglene som har tilbrakt en periode av livet i tett assosiasjon med et tareskogbelte inne i fjorden, kommer tilbake og beiter når de blir større. At fisk virkelig kan finne tilbake til det stedet de har tilbrakt sine første levemåneder etter flere år i utlendighet er kjent fra laksens biologi. Men også lokale bestander av sild, hyse og torsk vender tilbake til fødestedet sitt når tiden for reproduksjon nærmer seg, selv om de i oppvekstperioden kan være blandet med andre bestander. At sei kan ha beholdt denne evnen til ”homing” i forhold til å oppsøke potensielt attraktive beiteområder i sommermånedene burde derfor ikke være veldig usannsynlig.
Når det gjelder kysttorsken så er tilstanden for de ulike stammene flere steder så begredelig at totalt forbud mot fiske er vurdert som et aktuelt virkemiddel for å berge stumpene. Porsangerfjordtorsken er om mulig enda nærmere sammenbrudd enn andre kysttorskstammer. Fra boka ”Kystøkologi” som er en populærversjon av resultatene oppnådd i Forskningsprogrammet om nordnorsk kystøkologi (Mare Nor) siterer vi følgende (s 125): ”Det er observert at kysttorsk i Nord-Norge har bunnslått seg allerede i august i tangbeltet på 0-5 m dyp. På dette tidspunktet er yngelen som kommer til å rekruttere til norsk-arktisk torsk fortsatt pelagisk, og vil ikke bunnslå seg i Barentshavet før senere på høsten……Yngelen som senere rekrutterer til kysttorsk, stammer derfor i hovedsak fra yngel som bunnslår seg på grunt vann.”.
Vårt noe retoriske spørsmål blir da som følger: hvordan kan man forvente at kysttorsken skal kunne fullføre reproduksjonssyklusen når tang- og tarebeltet ikke lenger eksisterer? Og tør vi gjette på hvorfor rødspette og steinbit ikke lenger er å finne i fjordsystemet vårt?
Siden Porsangerfjorden hadde spesielt store og rike tareskogområder, er effektene av nedbeiting særskilt store i denne fjorden. Fjorden er også lang, slik at sporadisk innsig i ytre deler ikke påvirker de indre områder av fjorden nevneverdig. Også i Laksefjorden opplever de nå at de må stadig lengre ut for å fiske sei om somrene, og flere fiskere langs kysten kan berette at det tidligere var et rikt fiske etter ulike fiskeslag i kanten av tareskogene deler av året. Dette fisket opphørte da tareskogen forsvant.
Kråkebollerogn er et høyt skattet matprodukt i flere land, men det er særlig i Japan mye kråkebollerogn konsumeres. Total kvantum globalt er på om lag 120 000 tonn, og alt er basert på fangst av ville boller som selges direkte til markedet. Bestandene som beskattes i dag minker slik at det forventes et økende udekket markedsbehov framover. Våre kråkeboller kan imidlertid ikke selges direkte til markedet på grunn av lavt rogninnhold, derfor må vi fôre bollene i 2-3 måneder før vi selger. Det er utviklet fôr som fungerer godt, og i liten skala mestrer vi oppfôring godt. I stor industriell skala, som gir økonomi, er det ingen som har lyktes med ennå.
Porsangerfjorden har også relativt store bestander av kystsel, både av den stasjonære steinkobben og den mer vandrende haverten. Sel spiser fisk, skremmer fisk, infiserer fisk, og ødelegger fiskeredskap. Trolig er effekten av kystsel særlig stor når det ikke finnes tareskog som gir skjul til yngel og større fisk. Det er likevel noe mer usikkert hvilken betydning kystsel har på økosystemet, og potensial til næringsutvikling basert på kystsel synes å være begrenset på grunn av relativt får dyr over et stort område.
For å møte utfordringene har Porsanger kommune lansert prosjektet ”Porsangerfjorden som nasjonalt laboratorium for fjordøkologi”. Prosjektet representerer en unik møteplass for lokalt initiativ og kompetanse, og landets ledende forskningskompetanse på marine problemstillinger. Porsanger kommune har også inngått samarbeid med Nordkapp kommune siden de ytre deler av fjorden tilhører Nordkapp kommune. En del aktiviteter er allerede i gangsatt, bl.a. utsett av hengende hager for tare og uroing av en selkoloni i en elveos med stor oppgang av laksefisk. Alle disse aktivitetene er utelukkende finansiert av Porsanger kommune.
2. Mål
Reetablere fiskebestandene i Porsangerfjorden og legge grunnlaget for lønnsom oppfôring av kråkeboller.
3. Tiltak
Prosjektets grunnidé er å gjennomføre tiltak som endrer den økologiske situasjonen i fjorden slik at produktiviteten og fiskebestandene tar seg opp igjen, samtidig som tiltak i fjorden også skal gi gevinst i form av nærings-/bedriftsutvikling. Forskning knyttet til tiltakene skal dokumentere effekter for å øke vår generelle forståelse for økologien i fjorden, kvalitetssikre tiltak og gi gevinst i form av overføringsverdi til andre områder.
3.1 Kråkeboller-tareskog
Uttak av kråkeboller i utvalgte områder anses som det desidert viktigste tiltaket på grunn av forventet økologisk effekt og potensial for næringsutvikling. En forutsetning for at det skal være lønnsomt å ta ut kråkeboller i store mengder, er imidlertid at de kan utnyttes til noe fornuftig. Alternativt måtte man ha leid inn en betydelig fiskekapasitet lønnet med prosjektmidler og håndtert kråkebollene som et avfallsproblem. En fornuftig anvendelse av kråkebollen forutsetter at det gjennomføres et FoU-arbeid som kartlegger de viktigste parametrene i produksjonslinjen. Holmfjord AS representerer stor praktisk gjennomføringsevne og relevant teoretisk kompetanse på høyt nivå. Bedriften er lokalisert på østsiden av Porsangerfjorden, og initiativtakerne jobber nært sammen med Fiskeriforskning AS, som er den forskningsinstitusjonen i verden som har størst kompetanse på oppfôring av kråkeboller. Uttak av kråkeboller på kommersielle vilkår, er viktig for prosjektets framdrift, og det er derfor viktig å gjennomføre et FoU-arbeid som kan fungere som beslutningsunderlag for en eventuell avgjørelse om bygging av et fullskala anlegg. Et fullskalaanlegg må kunne bygges på kommersielle vilkår.
3.2 Kystsel
Kystsel har åpenbart stor betydning for økologien i fjorden, og er en sann plage for fiskerne. Betydningen synes imidlertid ikke å være like klar som for kråkeboller, og tiltak for å redusere bestandene er ikke innlysende. En målrettet reduksjon av bestandene kan ikke gjennomføres effektivt med fangstfartøy på lik linje med sel i ishavet. Uttak av kystsel krever jakt fra småbåt, og ved et visst jakttrykk øker vanskelighetsgraden. Havert som er i fjorden synes å være dominert av vandrende sel fra bestander utenfor fjorden. Bestanden som yngler i fjorden er ikke stor. Derfor satser Porsanger kommune på å stimulere den tradisjonelle jakten som holder de lokale bestandene i sjakk, og bidrar til å redusere innvandring av sel fra andre bestander inn til fjorden. All fangst forutsettes å skje innenfor de til en hver tid tildelte kvoter. Siden kvoten for steinkobbe gjelder for hele Finnmark, og for havert fra russegrensa til Vesterålen, kan det tas ut en betydelig mengde med en konsentrert innsats. Til tross for en for stor bestand i forhold til fiskeriinteressene, vil det likevel være for få dyr som tas ut for å utvikle nærings basert kystsel. Dette vil i særlig grad gjelde dersom man lykkes med å redusere bestandene. Det vil legges vekt på å benytte såkalte selskremmere til uroing av sel, slik at trykket kan opprettholdes i fredningstiden.
Forskning knyttet til kystsel bør knyttes opp mot allerede gående aktiviteter og finansieres med sentrale forskningsmidler.
