Omkring 1910 hadde Porsanger en befolkning på 1926 innbyggere og folketallet steg til omkring 3000 før 1940. Kommunen hadde trekulturell -samisk, kvænsk og norsk bosetning, med sjøsamer i flertall. Også et fåtall reindriftssamer var bosatt i Porsanger. I folketellingen for 1930 var det siste gang etnisitet ble tatt med. I tiden som fulgte ble det satt inn en fornorskningsprosess overfor samene og kvænene, noe som resulterte i at flere etter hvert begynte å kalle seg norsk.
Fra 1910 ble det vanlig at barna gikk på internatskoler hvor de også bodde. Dette var "for å gi elevene en bedre utdanning og hindre stort fravær fra undervisningen". Hovedsiktemålet var likevel å gi barna en norsk kultur- og språkopplæring.
Næringsveier: Næringsveiene var fiske, jordbruk, transport og anleggsvirksomhet. I tillegg også husflid og håndverk som ga livberging og inntekter. Porsanger var sommerbeiteområde for rein fra Karasjok og fastboende hadde ofte rein i Karasjok-samenes flokker. Jorbruket ble etterhvert den viktigste arbeidsplassen for folk. Det ble satt inn flere jordbrukstiltak, nydyrkingen tok seg opp og mange nye familier ble bureisere. Porsanger ble en av de viktigste jordbrukskommunene i Finnmark fylke ved slutten av 1930-årene.
Forsvaret: I Skoganvarre hadde det norske forsvaret opprettet depoter i 1930-årene. I 1938 ble en trekantet landingsplass for fly ryddet på Banak, og den ble utbedret til en lengre stripe i 1939. Veien mellom Karasjok og Lakselv var åpnet for trafikk i 1938.
Lokalbefolkningen under krigen
Krigen førte til vareknapphet i Finnmark som ellers i landet. Det ble rasjonering på alle viktige varer. Frivilling arbeid eller tvangsarbeid førte til at mer penger kom i omløp, men det var for lite å kjøpe for dem. Det som hjalp befolkningen var mulighetene for fortsatt selvberging gjennom jordbruk, fiske og jakt. Det folk kunne skaffe til veie lokalt, var sterkt etterspurt også av tyskerne, og varer og penger ble byttet. les mer om krigen
Kvinnene sydde forsvinningsdrakter, strikket sokker og votter som ble sendt til fronten og av fallskjermsilke, som kvinnene tok ulovlig, ble det sydd flotte kjoler.
Les intervju med lokalbefolkningen: Folk fra Porsanger forteller
Tilbaketrekking og evakuering
Den 28. oktober 1944 ga Hitler ordre om tilbaketrekning til Lyngenlinja. Den brente jords taktikk skulle brukes, og "medlidenhet med befolkningen var ikke på sin plass". Bebyggelsen i Finnmark og Nord-Troms ble brent høsten 1944. I Porsanger ble Kistrand kirke og noen små bygninger spart. I Porsanger ble omkring 3200 mennesker samlet fra et stort område rundt og stuet ombord på skipene "Karl Arp" og "Adolf Binder", to tyske lastebåter som førte tropper, ammunisjon og utstyr. De gikk ut fra Indre Billefjord og Hamnbukt. Av Porsangers 3000 innbyggere rømte mer enn 900 unna tyskernes tvangsevakuering. De som rømte fikk fellesbetegnelsen "huleboere". De fleste skjulestedene var jordgammer og sjåer knyttet til utmarka til forskjellige gårdsbruk. O mkring 100 av huleboerne ble tatt av tyskerne utover vinteren, flest på vestsida da tyskerne hadde en tropp med soldater plassert på Kistrand helt fram til slutten av april 1945. Sørover i landet ble kirker og forsamlingshus tatt i bruk for den første plasserig av de hjemløse. 17 personer fra kommunen døde i forbindelse med tvangsevakueringen.
Under tilbaketrekningen høsten 1944 møttes 70 000 østeriske og tyske soldater i Porsanger. Sammen med de tvangsevakuerte skulle de finne plass på riksvei 50 og E6 - sørover.
Gjenreisning
Når krigen var
over vente folk hjem igjen. Noen ble igjen i sør. De tvangsevakuerte måtte
ha reisetillatelse før de kunne reise tilbake til sine hjemsteder og mange kom
tilbake uten en slik tillatelse.
Omkring 40 personer fra kommunen døde som følger av krigen og i lang tid etter krigen ble folk drept eller skadet på grunn av miner og minefelt. Også husdyr gikk tapt.
