Av: Ingrid Golten og Ulf K. Eriksen

 

Jordbruk.jpg

 

 

 

 

 

Foto: Porsanger kommune

 

 

 

 

Porsangers geografi har opp gjennom tidene lagt til rette for kombinasjonsnæring mellom jordbruk og fiske, og disse næringene har vært viktige innenfor både den samiske, kvenske og norske kulturen.

Porsanger kommune er den fjerde største jordbrukskommunen i fylket med ca. 9 000 dekar jordbruksareal. Både fjordfiske og jordbruk er viktige primærnæringer i Porsanger. Jordbruket bidrar til levekraftige bygder og arbeidsplasser i distriktene, og har uvurderlig betydning som bærer av språk og kultur.  Til tross for lange kalde vintre og middeltemperatur fra mai til september på ca. 9 ◦C, har vi en god produksjon av landbruksprodukter.

De fleste gårdsbrukene ligger langs Porsangerfjorden fra Olderfjord i nordvest til Brenna i nordøst. Det er over 30 gårdsbruk i drift i Porsanger kommune. De fleste driver med sauehold, men vi har også melkebruk, grovfôrprodusenter og noen som driver med hester. Det er vel 500 kyr og ca. 2.500 vinterfôra sauer. Det beiter i underkant av 5.000 sauer og lam på utmarksbeite.

Porsanger kommune har egen jordbruksadministrasjon. Antallet gårdbrukere i Porsanger er svakt synkende, men rekrutteringen til jordbruket er relativt god sammenlignet med mange andre Finnmarkskommuner. Mengden dyrket areal har holdt seg stabil de siste tiårene, på tross av nedgangen i antall bruk.

Sauer.jpg

 

 

 

 

 

Foto: Porsanger kommune

 

 

 

 

Utviklingsarbeid

Porsanger kommune opplever til dels store rovdyrtap i vår utmarksbaserte beitenæring. I 2012 var tallene svært høye. Stillingen som koordinator for rovviltprosjekktet i Vest-Finnmark fra 2013 er lagt til Porsanger kommune. Stillingen er en prosjektstilling for inntil 3 år. Fylkesmannen i Finnmark er oppdragsgiver i nært samarbeid med rovviltnemnda. Hovedarbeidsområder for rovdyrkoordinator er:

  • Videreføring av tiltak for å nå målsetningene i forvaltningsplanene for store rovdyr i region 8
  • Via oppdrag fra Rovviltnemnda og Fylkesmannen bidra til å nå forvaltningsplanens mål
  • Jobbe med tiltak lokalisert i flere kommuner, sauebeitelag og reinbeitedistrikter

Porsanger kommune har egen handlingsplan for beitedyr i rovdyrutsatt utmark og eget skadefellingslag for rovdyr. Skade på husdyr eller tamrein av bjørn, jerv, ulv, gaupe eller kongeørn bør meldes til Statens naturoppsyn (SNO) straks. Primært til rovviltkontakten som dekker det aktuelle området, les mer om hva du skal gjøre her. SNO har også gitt ut en bok om hvordan man kan fastslå dødsårsak, og dokumentere hvilket rovdyr som har drept dyret. Den kan lastes ned her.

Rovdyrskade Porsanger - sau.jpg

Utbetalingen for tapt sau til rovdyr har økt kraftig det siste året.

KildeDirektoratet for naturforvaltning, Rovbasen

(Klikk for stor versjon)

Oversikt over rovdyrskader for Porsanger kommune kan hentes fra Direktoratet for naturforvaltnings database www.rovbase.no

 

Rovdyrskade Norge - sau.jpg

 

På landsbasis er det en generell nedgang i rovdyrtapene.

Kilde:  Statens naturoppsyn, årsrapport 2012

(Klikk for stor versjon)

Oversikt over rovdyrskader for hele landet kan hentes fra Direktoratet for naturforvaltnings database www.rovbase.no

Prosjektet Jordbruk og vekst i Ávjovárri er et samarbeidsprosjekt mellom landets tre største kommuner: Kautokeino, Karasjok og Porsanger. Ávjovárriprosjektet er et treårig prosjekt som skal bidra til en positiv utvikling og skape innovasjon, vekst og bedre lønnsomhet innen jordbruket. Prosjektet jobber for å bidra til nysatsning i form av oppgraderinger og nyetableringer.

Hovedmålet er å snu en negativ trend innen husdyr- og planteproduksjon. Prosjektet skal også være et knutepunkt i utvikling av tilleggsnæringer i regionen. Målgruppa er gårdbrukere og potensielle etablerere innen jordbruk og tilleggsnæringer i Ávjovárri. Prosjektets fokus er rekruttering, driftsøkonomi og driftsplanlegging, driftsbygninger, tilleggsnæringer, generasjonsskifte, arealutfordringer, jordformidling og beite- og rovviltproblematikk.

Utvalgt kulturlandskap i Porsanger

Goarahat og Sandvikhalvøya i Porsanger er spesielt utvalgt av myndighetene som ett av Norges 22 kulturlandskap innen jordbruket. Dette er ikke et vernevedtak, men en frivillig ordning for å ta vare på biologisk mangfold og kulturhistoriske verdier. Grunneiere, gårdbrukere og lokalbefolkning er viktige for å styre det videre arbeidet i samarbeid med kommunen.

Gåradak - Sandvik.jpg

 

 

 

Kart over det utvalgte kulturlandskapet i Porsanger

 

 

(Klikk for stor versjon)

 

 

 

 

 

Begrunnelsen for utvelgelsen er at området ligger i et sjøsamisk område, er rikt på kulturminner blant annet med tufter fra yngre steinalder, og har bergkunst og samiske sagn knyttet til dolomittsøyler i Trollholmsund. Viktig er også naturtypen «naturbeitemark», som oppstår i utmark preget av beiting av husdyr. Denne naturtypen er i sterk tilbakegang, og er tilholdssted for stedegne og rødlistede arter. På grunn av dolomittbeltet finner man spesielt kalkkrevende urter i området.

Området er en del av Porsangerdolomitten som finnes i en sone fra Stabbursdalen via Reinøya over til fastlandet nord for Børselv. Klikk her for å se geologisk kart fra NGU over dolomittområdene i Porsanger. Utvalgte kulturlandskap i jordbruket består av 22 ulike områder i Norge med minst ett område i hvert fylke. Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet har satt av egne midler til forvaltning og skjøtsel av viktige miljøverdier i disse områdene. Goarahat og Sandvikshalvøya erstatter Makkenes i Vadsø kommune fordi Makkenes ikke lenger oppfyller forutsetningene for å være et utvalgt kulturlandskap.

Porsanger kommune er også engasjert i Finnmark fylkes arbeid med nasjonal handlingsplan for slåttemark. Målet er å ta vare på det biologiske mangfoldet i verdifulle lokaliteter rundt om i Norge. Slåttemark defineres som «åpen eller spredt tresatt eng med vegetasjon betinget av tradisjonell slått gjennom lang tid».

Grunneiere, organisasjoner, privatpersoner og kommuner kan gjennom ordningen «Tilskudd til utvalgte naturtyper» søke om tilskudd til tiltak for å ta vare på slåttemark og andre utvalgte naturtyper. Det gis tilskudd til for eksempel slått, rydding og hogst, og til å tilpasse driftsform slik at mangfoldet av arter opprettholdes.

Sjøsamisk tun.jpg

 

 

Sjøsamisk tun i Smørfjord gjenskapes gamle bosettinger slik de engang framsto ved fjorden.

 

 

Foto: Porsanger kommune

 

 

 

Jordbrukshistorie i Porsanger

De første gårdene i Finnmark var ikke basert på dyrking av jord slik vi tenker på en gård i dag, men fehold. Både i Varanger og Alta er det på samiske boplasser dokumentert sau- eller geitehold på henholdsvis 1300- og 1400-tallet. På samme sted i Varanger er det også funnet levninger av storfe som dateres til mellom år 1400 og 1530.

Den eldste mulige gårdstuften som hittil er funnet i Porsanger, ligger på Sløkeneset ved Kjæs. Det dreier seg om en gårdstuft og mulig gravhaug. Funnet er ikke nøyaktig datert, men tidfestes til jernalder/ middelalder. Det er imidlertid ikke endelig bekreftet at dette dreier seg om en gård.

Med dokumentert fedrift i både Varanger og Alta på 13- og 1400-tallet, er det imidlertid rimelig å anta at det ikke har gått lang tid før også lokalbefolkningen i Porsanger ble kjent med fehold. Sjøsamer hadde fra før av et variert næringsgrunnlag, og flere begynte etter hvert å kombinere fiske, reindrift, jakt og sanking med fehold, særlig sauer eller geiter. I alle fall på 1500-tallet hadde feholdet fått ett slikt omfang at en kan se av skattelistene at enkelte i Porsanger betalte deler av skatten med ull. (1)

Sløkenes beskjært.jpg

 

 

Gamle tufter på Sløkeneset ved Kjæs, sett fra luften.

 

(Klikk for stor versjon)

 

 

Kilde: Kartportalen

 

 

Erik Valkendorf er den første som skriftlig nevner fehold i Finnmark. Dette er i «Finmarkens Beskrivelse», et brev til paven på 1500-tallet. Fogd Niels Knag skriver i 1694 at: «Sjøsamene i Porsanger og Laksefjord hadde gjerne noen kyr og sauer, men de hadde også rein.»

Innhøsting av høy fra egen eng dekket bare en liten del av behovet for dyrefor, gressengene rundt boplassene var ganske små. Høsting av dyrefor skjedde først og fremst i utmarka. En slo gress på myrer, og samlet løv, lyng, reinlav og tang til dyrefor. Dyrene gikk ute på beite så mye som mulig, og kunne for eksempel beite på tang i fjæra tidlig på våren. I tillegg brukte de som drev med fiske løypingsgryte, og det var vanlig med sulteforing av dyrene.

Først med jordloven i 1775 ble det mulig og offisielt eie jord i Finnmark. Før dette var det ingen som hadde skjøte på jorda de brukte, så det finnes ingen oversikt over gårdenes størrelse. (2) Men landområdene var tradisjonelt inndelt i siidaer, og bruken av utmarka var regulert i forhold til naboene ut fra gamle tradisjoner.

Slik naturforholdene er i Finnmark, har utmark helt til nyere tid vært viktigere enn innmark. I utmarka sanket en dyrefor, bygningsmaterialer, brensel, bær og nyttevekster. Her drev en også jakt, fangst og fiske. De aller fleste drev også med sjøfiske, og mennene var i lange perioder bortreist på kysten. Dette betyr at det i hovedsak var kvinnene som hadde ansvaret for den daglige driften av gården. I tillegg til ansvar for gårdsdrift og dyrehold, kom også barnepass, klesstell, matlaging og alt annet som trengte å gjøres i forbindelse med gården.

Med den kvenske innvandringen på 1700-tallet blir det vi vanligvis tenker på som jordbruk mer utbredt. Men bare å basere seg på jordbruk i Porsanger er et sjansespill, så også kvenene fisket i sjøen, og lærte å ta i bruk utmarka slik sjøsamene gjorde. I tillegg ble det vanlig at kvenene kledde seg i samiske klær utover på 1800-tallet. (3) Etter hvert begynte sjøsamer på sin side å bygge tømmerhus istedenfor gammer, og lærte mer effektivt jordbruk.

Gammel båt.jpg

 

 

 

 

 

Foto: Porsanger kommune

 

 

 

 

 

Det var lite dyrking av grønnsaker, men neper ble dyrket av noen på begynnelsen av 1800-tallet. Poteten begynte å gjøre sitt inntog etter 1850. Det ble også gjort enkelte forsøk med korn, men kornet modnet ikke hvert år, så dette ble oppgitt. (4) Det fantes egne lokale dyreraser, bl.a. Porsangerhesten og «finnekua». Felles for dem var at de var nøysomme i forhold til dyrene lenger sør. (5)

I 1861 startet myndighetene det første organiserte arbeidet med å forbedre jordbruket i Porsanger. Da kom amtsagronom Hans Lund til Porsanger på befaring. Myndighetene ville ha slutt på sulteforingen, og ivret for grøfting, gjødsling, bedre redskaper og fjøs. Dessuten mente de at folk brukte for mye tid på høsting i utmark, istedenfor å forbedre, utvide og gjødsle innmark. (6)

Mot slutten av andre halvdel av 1800-tallet avtok sulteforingen, men den var fortsatt vanlig, særlig hvis innhøstingen var dårlig. I 1890 rapporterte amtsagronom August Nielsen at dyrestell og foring var blitt bedre.

I perioden 1907-10 blir flere landbruksforeninger dannet i kommunen, og det neste tiåret skjer det mange endringer i landbruket. De første separatorene kommer til kommunen, hesjer med streng dukker opp, fjøs og dyrestell blir bedre og gjødslingen blir effektivisert. Flere deltar dessuten på forskjellige typer kurs og opplæring, og potetdyrking og annen grønnsakdyrking blir vanlig. Landbruksforeningene kjøper også inn jordbruksredskaper som kan lånes ut, og anskaffer avlsdyr.

Jordbruksredskaper.jpg

 

 

 

Gamle jordbruksredskaper en kan se på Porsanger museums avdeling i Skoganvarre.

 

 

 

Foto: Porsanger kommune

 

 

 

 

 

 

Omkring 1920-tallet begynte fisket å bli mer spesialisert, og det medførte at menn i større grad ble jordbrukere. Fiskerbonden var fortsatt vanlig, men nå begynte også andre bigeskjefter å komme inn. Veiarbeid, anleggsarbeid, transporttjenester, snekring og telegraf bidro til ekstrainntekter for mange.(8)

Foreninger, myndigheter og lærere oppfordrer til grønnsakdyrking, nydyrking, grøfting og gjødsling. Det offentlige etablerte tilskuddsordninger for nydyrking og nybygg, noe mange benyttet seg av. Og i årene før andre verdenskrig økte mengden dyrka mark kraftig. De første traktorene kommer også til kommunen, og hjelper til å sette fart i nydyrkinga. I 1939 registreres det 497 gårdsbruk i kommunen, og Porsanger har blitt en av de viktigste jordbrukskommunene i Finnmark. (9)

Etter krigen går antallet bruk ned, mens brukene blir større. I 1955 åpnes det meieri i Lakselv, og Midt-Finnmark-Meieri ble raskt fylkets tredje største meieri. Jordbruket i etterkrigstiden var i Porsanger som ellers i landet preget av økende grad av effektivisering, mekanisering og større driftsenheter. Selv om antallet bønder er synkende har det lykkes å opprettholde jordbruksarealet på samme nivå de siste tiårene.

Kilder:

Porsanger bygdebok, bind 1: (1) s.40, (2) s.104, (3) s.235, (4) s.152, (5) s.196, (6) s.298, (7)s.310,

Porsanger bygdebok, bind 2: (8) s.66, (9) s.76

NOU 2001: 34 Samiske sedvaner og rettsoppfatninger

NOU 1994: 21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv

Beitetellingen 1935, Det statistiske centralbyrå - Om finnekua side 123

 

Andre linker:

Landbruks- og matdepartementet

Landbruks- og matdepartementet: Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken

Lovdata: Lov om dyrevelferd

Drept av rovvilt? Håndbok for dokumentasjon av rovviltskade på husdyr og tamrein

Porsanger kommune: Landbruk

Inn på tunet

Inn på tunet-brosjyre for Porsanger

Mattilsynet

Gårdskart på Internett

Statens landbruksforvaltning - Goarahat og Sandvikhalvøya

Landbruks- og matdepartementet - Nytt utvalgt kulturlandskap i jordbruket i Finnmark