Tjærebrenning har lange tradisjoner og har vært en viktig næringsvei i Porsanger. I Skoganvarre har det vært brent tjære siden 1700-tallet. Tjære har vært brukt til å smøre på hus, båter og sleder. Det som ikke ble brukt på båter, redskaper, sleder og bygninger i bygda, ble solgt til folk på kysten.
Tjæreprosessen starter allerede året før brenninga. Av redskaper trenger man sag, grev, øks og vågstrenger til å velte opp røttene. På sommeren må never flekkes av bjørketrær og neverflakene legges i press over vinteren. I løpet av sommeren og høsten skal høvelige tyrirøtter finnes. Tyrirøtter er gamle fururøtter som er så gamle at ytterveden har begynt å råtne. Jord og stein blir rensket bort og røttene blir stablet opp slik at de blir lett å transportere til mila på vinterføre. Tidligere foregikk transporten med hest, mens det i dag er snøscooteren som drar lasset. Røttene hogges opp til vedskier og geitveden renskes bort i løpet av vinteren og våren. Det skal kun være tjæreholdig malm igjen. Man regnet med at et hestelass røtter, eller en favn (2 x 2 x 0.60 m.) oppspikket tjæreved, kunne gi ei tønne tjære (ca. 120 liter).
Mileplassen bør være på et lunt sted, skjermet mot vind. Milebunnen må være traktformet og ca. 2/3-deler er utgravd i en bakkeskråning, mens resten mot et brøst (treverk) som støttes opp av stokker. Midt i milebunnen er et hull og herifra skal det gå et tapperør (ca 3 - 4") med litt fall ned til tappekaret eller tønna nedenfor brøstet. Gropa og brøstet er dekket av jord. Milebunnene skal tekkes omhyggelig med bjørkenever for å få best mulig kvalitet på tjæren. Fra hullet i milebunnen og opp står milestanga. Rundt denne stables ved fra opphogde tyrirøtter - småved innerst mot stanga og lengre ved ytterst. Veden stables opp i en halvkuleformet haug. Det tennes på i toppen av mila. Når det fatner skikkelig, dekkes toppen helt med torv. Varmen i mila får tjæren til å renne ut av veden og etter hvert som mila brenner ned trekkes milestanga oppover. Veden forkulles og blir til trekull. Mila brenner minst ett og gjenrne opp til flere, før den første tjæren kommer ut av avtapningsrøret. Først kommer det såkalte "tjærapess" - tjærevann, senere skikkelig tjære. Størrelsen på mila avgjør hvor lang tid det tar før mila er utbrent. Mila må voktes hele tiden under brenninga. Blir mila for varm, brennes veden i stedet for å forkulles. Da blir tjæren også oppbrent eller av dårlig kvalitet. Blir mila for kald, kommer ikke tjæren ut. Varmen reguleres med å stikke hull i torvlaget, eventuelt å dekke til hullene.
I Skoganvarre holder Sverre Opdahl fortsatt tradisjonen med tjærebrenning i hevd. Han brenner en liten mile i Skoganvarre hvert år på forsommeren. I utstillingen i Skoganvarre er det mulig å se en video hvor Sverre Opdahl viser alle fasene i tjæreprosessen.
